Om lov og rett og politikk

En eiendommelig feil hos tyskere er at de søker oppe i skyene etter det som ligger foran føttene deres. Et utmerket eksempel på dette viser seg ved hvordan filosofiprofessorer behandler naturretten. For å forklare enkle, menneskelige livsforhold, som utgjør selve emnet, altså rett og urett, eiendom, staten, strafferett osv., trekkes de mest overdådige, abstrakte og følgelig de videste og mest innholdsløse begreper frem, og ut av disse bygges det babeltårn opp i skyene, alt etter den enkelte professors griller. Dermed blir de klareste og enkleste forhold som angår oss direkte, gjort uforståelige, til stor skade for de unge som blir utdannet i slikt. Disse tingene er i seg selv svært enkle og lette å forstå, noe leseren kan overbevises om av min diskusjon av dem (i ”Om moralens grunnlag” § 17, og i Verden som vilje og forestilling, bind 1, § 62). Men av slike ord som rett, frihet, det gode, å være (denne intetsigende infinitiv av kopula) o.fl. blir tyskeren helt svimmel, og går samtidig inn i et slags delirium, og begynner å hengi seg til intetsigende, høystemte fraser. Han tar de vageste og derfor huleste begreper og knytter dem kunstig sammen. I stedet bør han se realiteten i øynene og intuitivt oppfatte tingene og forholdene slik de virkelig er, hva disse begrepene er abstrahert fra, og som derfor utgjør deres eneste sanne innhold.

*

Den som har en forutfattet mening om at rettsbegrepet må være positivt og så bestemmer seg for å definere det, ville ikke ha kommet noen vei med det; for han ville ha fanget en skygge, forfulgt et spøkelse, lett etter en nonens [ikke-værende]. Rettsbegrepet er, akkurat som frihet, nemlig negativt; innholdet er kun en negasjon. Begrepet urett er positivt, og ensbetydende med skade i videste forstand, altså laesio [smerte]. Nå kan slikt enten tilstøte personen eller eiendommen eller æren. Heretter er da menneskerettighetene lette å bestemme: Alle har rett til å gjøre alt som ikke skader noen.

Å ha rett til noe eller å ha noe betyr ganske enkelt å kunne gjøre det, ta det eller bruke det, uten dermed å skade andre. Simplex sigillum veri [Enkelhet er sannhetens kjennetegn]. Av dette blir det også klart hvor meningsløse mange spørsmål er, f.eks. om vi har rett til å ta vårt eget liv. Når det gjelder krav til oss personlig, betinger de at vi er i live, og bortfaller når betingelsen er borte. Det er forskrudd å kreve at en som ikke lenger har lyst til å leve, skal fortsette å leve kun som en maskin til fordel for andre.

*

Selv om menneskenes krefter er ulike, er deres rettigheter likevel like, for de avhenger ikke av kreftene, men, fordi rettigheter er moralske av natur, av det faktum at den samme viljen til liv objektiverer seg på samme nivå i alle. Dette gjelder imidlertid bare for opprinnelige og abstrakte rettigheter som mennesket har som menneske. Eiendom, og også den ære som hver erverver seg ved egne krefter, retter seg etter disse kreftenes mengde og art, og utvider da ens rettighetssfære; her opphører altså likheten. Den som er bedre utrustet eller er mer aktiv i denne sammenheng, høyner ikke sine rettigheter, men bare antall ting som disse omfatter.

*

I mitt hovedverk (bind 2, kap. 47) har jeg vist at staten vesentlig bare er til for å beskytte mot ytre angrep på alle og mot indre angrep på hverandre. Det følger av dette at statens nødvendighet i siste instans avhenger av hva den anerkjenner som urett mot mennesker. Uten urett ville ingen tenke på en stat, da ingen hadde trengt å frykte for inngrep i sine rettigheter. Og det å slå seg sammen mot angrep fra ville dyr, eller mot elementene, ville bare ha en svak likhet med en stat. Fra dette synspunktet ser man tydelig trangsyntheten og plattheten hos de skinnfilosofene som i pompøse ordelag setter staten som det høyeste formål og høydepunktet i den menneskelige tilværelse, og som med det forherliger filisteri, spissborgerlighet.

*

Hvis det hersket rettferdighet i verden, ville det vært tilstrekkelig å ha bygget seg sitt hus, og det ville ikke kreve annen beskyttelse enn den åpenbare eiendomsretten. Men siden urett står på dagsordenen, er det nødvendig for den som har bygget huset også å være i stand til å beskytte det, ellers er hans rett de facto ufullkommen. Angriperen har nemlig neverett, noe som faktisk er Spinozas rettsoppfatning, for han anerkjenner ingen annen, men sier: unusquisque tantum juris habet, quantum potentiâ valet [Enhver har så mye rett som han har makt] (Tractatus Politicus, kap. 2, § 8), og uniuscujusque jus potentiâ ejus definitur [Alles rett bestemmes av den makten de har] (Etikken, IV, prop. 37, schol. I). Det synes som om Hobbes har introdusert ham for denne rettsoppfatningen, nemlig i De cive, kap. I, § 14, der Hobbes føyer til en selsom forklaring om at Guds rett til alle ting rett og slett skyldes hans allmakt. I den borgerlige verden er denne rettsoppfatningen blitt avskaffet i teorien så vel som i praksis, men i den politiske verden er den bare avskaffet i teorien, men gjelder stadig i praksis. Dette ble slående bekreftet nylig ved Nord-Amerikas røvertokt mot Mexico, selv om en bekreftelse på dette til overmål ble overgått av franskmennene over hele Europa under ledelse av Bonaparte. Men i stedet for å dekke over deres handlinger med offentlige, offisielle løgner, som kanskje er enda mer opprørende enn handlingene selv, burde slike erobrere fritt og frimodig vise til Machiavellis doktrine. Fra denne kan det sluttes at det mellom individer, i moralen og i rettslæren, absolutt er hold i prinsippet quod tibi fiesi non vis, id alteri tu feceris [Ikke gjør mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg], mens det mellom nasjoner og i politikken er det motsatte som gjelder, nemlig quod tibi fiesi non vis, id alteri tu feceris [Gjør mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg]. Hvis du ikke ønsker å bli underlagt selv, legg dine naboer under deg i tide, det vil si så snart deres svakhet gir deg mulighet til det. Hvis du lar denne muligheten gå ifra deg, vil den en dag vise seg som en desertør i den andre leiren, og han vil da underlegge seg deg, selv om den generasjonen som begikk unnlatelsessynden ikke må svi for den, men den neste. Dette machiavelliske prinsippet er langt mer anstendig enn de mest opplagte løgner i presidenttaler, selv om det minner oss om den velkjente historien om haren som skal ha angrepet hunden. I grunnen ser stater på hverandre som en røverhorde som vil overfalle hverandre så snart muligheten byr seg.

*

Retten i seg selv er maktesløs; makten rår fra naturens side. Statsmannskunstens problem er å knytte makt til rett, slik at retten rår med maktens midler. Dette vil man erkjenne om man tenker på hvilken grenseløs egoisme som er nedfelt i nesten alle mennesker, i de fleste tilfeller forbundet med oppsamlet hat og skadefryd, slik at ufred overvinner kjærlighet. Millioner av individer er slik at de må holdes i tøylene med fred, lov og orden, mens alle ellers opprinnelig har rett til å si til en annen: ”Jeg er like god som du!” Når det er sagt, er det overraskende at verden stort sett er så fredelig og lovlydig som den er. Dette skyldes statsmaskineriet. Bare fysisk makt kan ha en umiddelbar virkning, for bare den imponerer mennesker og inngir respekt. (...)

Det er alltid stort når staten løser sine oppgaver til minst mulig skade for samfunnet. Å oppnå dette uten fnugg av urett er det ideelle mål som bare tilnærmet kan nås. Kastes uretten ut på en side, så sniker den seg inn igjen på en annen, for nettopp uredelighet ligger dypt rotfestet i menneskets natur. Dette målet forsøker man å nå gjennom en kunstig forfatningsform og en fullkommen lovgivning, men dette er likevel ikke sammenfallende med målet fordi fastsatte regler ikke behandler hver enkeltsak inngående, og når ikke fram til det individuelle; de likner steiner i en mosaikk, ikke maleriets nyanserte penselstrøk. Her er for øvrig ethvert eksperiment farlig, fordi man her har å gjøre med det vanskeligste materialet: menneskeslekten. Den er nesten like farlig å håndtere som sprengstoff. For statsmaskineriet er jo pressefrihet hva en sikkerhetsventil er for en dampmaskin: Enhver misnøye blir frigjort ved hjelp av ord som letter på trykket, og tar slutt når den ikke har stort mere stoff igjen. Om den likevel har det, er det bra å vite om det i tide for å kunne gjøre noe med det. Dette er langt bedre enn at misnøyen undertrykkes, ruger, gjærer, koker og sveller helt til den eksploderer. På den annen side må likevel pressefrihet betraktes som en tillatelse til å selge gift: gift for sinn og sjel. For hva lar seg ikke proppe inn i hodene på en hel hop med uvitende folk uten dømmekraft, særlig hvis de blir forespeilt fordeler og gevinster? Og hvilke ugjerninger er ikke mennesket i stand til å begå når det har satt seg noe i hodet? Jeg frykter derfor sterkt for at farene ved pressefrihet er større enn nytten, særlig der det er adgang for borgerne til å klage rettslig. Men betingelsen for pressefrihet skulle i alle fall være at enhver form for anonymitet er strengt forbudt.

(...) Jurydomstolen stammer fra den råeste, engelske middelalderen, fra kong Johans tid, da lese- og skriveferdigheter ennå ikke kunne skåne mennesker for dødsstraff.* Den er det aller verste i kriminalhistorien. Istedenfor lærde og rutinerte dommere som er blitt gråe i håret av sine daglige forsøk på å avdekke tyver, mordere og svindlere og deres list og knep, og som så har lært seg å komme på sporet i saken, sitter det fra nå av grimme skreddere og skomakere i retten. Med sine plumpe, grove, utrente dumskaller, ja, ikke engang å feste oppmerksomheten er de vant til, ser det ut som de finner sannheten i en vev av løgner, mens de hele tiden tenker på klede og skinn, og lengter etter å komme seg hjem. For de har ikke begrep om forskjellen mellom sannsynlighet og visshet. Tvert i mot gjør deres dumme hoder en slags calculus probabilium [sannsynlighetsberegning], og i følge den dømmer de deretter andre trygt til døden. Nettopp dette gjøres av den krigsretten som ble sammenkalt i en viktig sak, og som Samuel Johnson hadde liten tiltro til. Han sa nemlig at antagelig hadde ikke en eneste av meddommerne noen gang i sitt liv virkelig tilbrakt en time med seg selv for å avveie sannsynligheter (Boswell, Life of Johnson, 1780). Men disse, mente man, var riktig så upartiske - den malignum vulgus [ondskapsfulle mobben] der? Som om ikke partiskhet var å frykte ti ganger mer hos de som er den anklagedes likemenn enn hos dommerne som er fullstendig fremmed for ham, som lever i en ganske annen sfære, som er uavsettelige og som er sin oppgave bevisst. Men å la forbrytelser mot staten og dens overhode, samt forseelser i pressen, pådømmes av en jury, ville egentlig være å sette bukken til å passe havresekken.

*

Overalt og til alle tider har det vært misnøye med regjeringer, lover og offentlige institusjoner, men hovedsakelig fordi man gir dem skylden for den lidelsen som er uløselig knyttet til det å være menneske. Mytologisk sett er dette den forbannelsen som hvilte over Adam, og som gikk videre fra han til hele slekten. Men aldri har denne vrangforestillingen blitt fremsatt mer løgnaktig og uforskammet enn av nåtidens demagoger. Som fiender av kristendommen er de nemlig optimister; for dem er verden et ”formål i seg selv” og derfor i seg selv, dvs. med sin naturlige karakter, utmerket ordnet, et riktig lykkens hjem. Den skrikende, enorme ondskapen i verden, tilskriver de derimot helt og holdent regjeringen: Om den bare gjorde sin plikt ville det vært et paradis på jord, dvs. at alle, uten strev og nød, kunne ete, supe, forplante seg og krepere. For dette er parafrasen over deres ”formål i seg selv” og målet for ”menneskehetens uendelige framgang”, noe de utrettelig forkynner i pompøse ordelag.