Eristisk dialektikk

[Innledning om logikk og dialektikk]

Logikk og dialektikk ble allerede av de gamle brukt som synonymer, selv om λογιζεσθαι [logikk], å tenke over, overveie, beregne – og διαλεγεσθαι [dialektikk], å konferere, er to vidt forskjellige ting.

Denne synonyme bruken av ordene logikk og dialektikk holdt seg i middelalderen, og har også gjort det i senere tid. I nyere tid har særlig Kant ofte brukt “dialektikk” i nedsettende betydning om “sofistisk disputtkunst”, og foretrekker derfor den mindre belastede betegnelsen “logikk”. Imidlertid betyr begge betegnelsene opprinnelig det samme, og i senere tid har man igjen ansett dem som synonyme.

Det er synd at “dialektikk” og “logikk” fra gammelt av har blitt brukt synonymt, og at jeg derfor ikke står så fritt til å sondre mellom deres betydninger som jeg ellers ville ha gjort, og definere “logikk” (av λογιζεσθαι, tenke over, beregne, og av λογος, ord og fornuft, som er uatskillelige) som “vitenskapen om tenkningens lover, dvs. om fornuftens metode”, og “dialektikk” (av διαλεγεσθαι, konferere, men enhver samtale meddeler enten kjensgjerninger eller meninger, dvs. er historisk eller deliberativ) som “kunsten å disputere” (dette ordet i moderne forstand). Logikken har da åpenbart et formål som lar seg bestemme rent a priori uten empirisk innblanding, og der fornuftens fremgangsmåte (av λογος), uforstyrret og overlatt til seg selv, følger tenkningens lover, altså slik et fornuftig vesen som tenker i ensomhet ikke lar seg villede av noe. Dialektikk derimot, skulle handle om fellesskapet mellom to fornuftige personer som følgelig tenker sammen, men som kommer opp i en disputt, dvs. en åndelig kamp, så snart de ikke er samstemte som to likelydende klokker. Som ren fornuft er de nødt til å være overens. Deres avvikelser springer ut av de forskjeller som er vesentlige for individualiteten, og som altså er et empirisk element.*

Logikk, tenkningens vitenskap, dvs. den rene fornuftens metode, ville det altså være mulig å konstruere rent a priori; dialektikk hovedsakelig kun a posteriori, og ut fra erfaringskunnskap om de forstyrrelser som den rene tenkningen lider under, dels på grunn av individuelle forskjeller når to fornuftige vesener tenker sammen, dels på grunn av de midler som individene bruker mot hverandre for å gjøre sin individuelle tenkning gjeldende som den rene og objektive. For menneskenaturen medfører dette at når A i den felles tenkningen, διαλεγεσθαι, dvs. meddelelsen av meninger (historiske samtaler unntatt), erfarer at Bs tanker om samme tema avviker fra hans egne, så reviderer han i første omgang ikke sin egen tenkning for å finne feilen, men forutsetter at feilen ligger hos den andre; dvs. mennesket er av natur retthaversk, og hva som følger av denne egenskapen læres i den disiplin som jeg gjerne skulle ha kalt dialektikk, men som jeg for å unngå misforståelser vil kalle “eristisk dialektikk”, og som følgelig vil være læren om menneskets naturlige retthaveri. Eristikk er bare et krassere ord for det samme.

[Kunsten å få rett uansett]

Eristisk dialektikk er kunsten å disputere, og det slik at man får rett, enten det er med rette eller urette, altså per fas et nefas. Man kan nemlig ha objektivt rett i selve saken, og likevel i andres øyne, ja, iblant i sine egne, se ut til å ta feil. Slikt kan skje hvis motparten gjendriver mitt bevis og det blir oppfattet som at selve påstanden er gjendrevet, selv om det likevel kan finnes andre beviser for den. For motparten fortoner dette seg naturligvis motsatt; han får rett, selv om han objektivt sett tar feil. Altså: Den objektive sannheten i saken og dens gyldighet for de stridende parter og for tilhørerne, er to forskjellige ting. Den eristiske dialektikken retter seg mot sistnevnte.

Hadde det ikke vært for menneskeslektens grusomme natur, hadde vi i bunn og grunn vært ærlige, så ville vi i enhver disputt bare tatt sikte på å bringe sannheten for dagen, uten å bry oss om den var i overensstemmelse med det synspunktet vi først framsatte eller den andres oppfatning. Det ville være likegyldig eller i det minste mindre viktig. Men nå er det hovedsaken. Vår medfødte forfengelighet, som er særlig ømfintlig når det gjelder våre egne åndsevner, vil ikke finne seg i at det vi først hevdet viser seg å være galt, mens vår motpart har rett. I motsatt fall hadde vi bare etterstrebet å felle en riktig dom; man måtte i så fall tenke før man snakket. Men med vår medfødte forfengelighet følger som oftest snakkesalighet og en medfødt uredelighet. Mange snakker før de tenker, og selv når de senere merker at deres påstand er gal og at de har urett, så skal det se ut som det motsatte. Interessen for sannheten, som formodentlig har vært deres eneste beveggrunn da de hevdet at påstanden var sann, må nå bare vike for forfengelighetens interesse: sant skal synes galt, og galt skal synes sant.

Men selv denne uredeligheten, det at vi fastholder en påstand selv om den synes gal for oss, kan unnskyldes. Det er ofte slik at vi først er fast overbevist om at det vi hevder er sant, men at motpartens argument nå ser ut til å omstøte det. Om vi nå gir oss med det samme, så oppdager vi kanskje senere at vi hadde rett allikevel. Vårt bevis var galt, men det kan likevel være at det finnes et riktig bevis for påstanden: vi kom bare ikke straks på det riktige argumentet. Derfor gjør vi det til vår maksime å kjempe mot motargumentet selv når det virker riktig og slående, i den tro at dets riktighet bare er tilsynelatende, og at vi under disputten vil komme på et nytt argument som omstøter dette, eller et som på annet vis bekrefter vår sannhet; derved blir vi i disputten nærmest tvunget til uredelighet, eller i det minste lett forledet til å være uredelige. Derfor vil svakheten i vår forstand og vår vrangvilje gjensidig understøtte hverandre. Derav følger at den som disputerer ikke kjemper for sannheten, men for sin egen påstand, som om det var en kamp pro ara et focis [for hus og arne] og går til verks per fas et nefas, ja, som påpekt, man kan ikke annet.

Altså: Alle ønsker som regel å tvinge igjennom sin påstand, selv om den for øyeblikket virker gal eller tvilsom. Machiavelli skriver at fyrsten må utnytte hvert øyeblikk hans nabo er svak til å angripe, ellers kan denne utnytte øyeblikket når fyrsten en gang er svak. Hvis det hersket troskap og redelighet, ville situasjonen vært en annen. Men da man ikke kan forvente seg dette, bør man heller ikke handle deretter, for det betaler seg dårlig. Slik er det også når man disputerer: gir jeg motstanderen rett så snart han ser ut til å ha det, så gjør han neppe det samme når situasjonen er omvendt. Han går tvert imot til verks per nefas. Altså må også jeg gjøre det. Det er lett å si at man bare skal strebe etter sannheten uten forkjærlighet for sin egen påstand. Men man kan ikke forutsette at den andre kommer til å gjøre dette. Altså gjør jeg heller ikke dette. Dessuten: Hvis jeg, så snart motstanderen ser ut til å ha rett, trekker tilbake min påstand som jeg jo på forhånd har tenkt igjennom, så kan jeg lett gi etter for et øyeblikks innskytelse, gi opp sannheten og godta noe som er feil.

Til en viss grad står hjelpemidlene til dette til alles rådighet pga. vår egen sluhet og ondskap. Disse lærer man seg ved daglig erfaring. Når man disputerer får man sin naturlige dialektikk, slik man får en naturlig logikk. Men førstnevnte er langt ifra så sikker som sistnevnte. Ingen har lett for å tenke eller trekke slutninger i strid med logiske lover: Gale dommer forekommer ofte, gale slutninger særdeles sjeldent. Altså: Et menneske viser sjelden en mangel på naturlig logikk, derimot ofte mangel på naturlig dialektikk. Det er en naturgave som er ulikt fordelt (i så måte ligner det dømmekraften, som også er svært ulikt fordelt, mens fornuften egentlig er den samme). For det skjer ofte at man lar seg forvirre av en argumentasjon som bare er tilsynelatende, selv om man egentlig har rett, eller omvendt. Og den som går seirende ut av en strid, gjør det svært ofte ikke takket være sin riktige dømmekraft da han framsatte påstanden, men snarere som følge av hvor listig han forsvarte den. Her er et medfødt talent som alltid det beste. Likevel kan man bli mester i denne kunsten ved hjelp av øvelse og ved å tenke over de vendingene man bruker for å slå ut motparten, eller de han oftest benytter seg av. Altså: Selv om logikk vel egentlig ikke har noen praktisk nytte, så kan likevel dialektikken ha det. For meg ser det også ut som om Aristoteles hovedsakelig har oppstilt sin egentlige logikk (analytikk) som grunnlag for og forberedelse til dialektikken, og gjort den til sin hovedsak. Logikken dreier seg bare om påstandenes form, dialektikken om deres innhold eller materie. Nettopp derfor måtte han undersøke formen generelt før han tok for seg innholdet spesielt.

Aristoteles bestemmer ikke dialektikkens formål like skarpt som jeg har gjort her. Riktignok nevner han at hovedformålet er å disputere, men samtidig også å finne sannheten (Topikken, I, 2). Senere sier han igjen at man skal behandle påstander filosofisk ut fra deres sannhet, dialektisk ut fra skinnet eller andres bifall eller oppfatning (δόξα [doxa]), Topikken, I, 12. Han er rett nok klar over at det er forskjell på den objektive sannheten i en påstand og det å gjøre den gjeldende eller det å få tilslutning for den, men han skiller ikke dette skarpt nok fra hverandre slik at dialektikken bare gjelder det sistnevnte. I hans regler for det sistnevnte har det førstnevnte derfor ofte blandet seg inn. Av den grunn synes jeg ikke at han helt har klart å løse oppgaven sin. På den andre siden går han i boken Sofistiske gjendrivelser altfor langt i å skille dialektikken fra sofistikken og eristikken; der skal forskjellen ligge i at dialektiske slutninger i så vel form som innhold er sanne, mens de eristiske eller sofistiske er falske (disse skiller seg bare fra hverandre ved formålet, som for førstnevnte er det å ha rett i seg selv, for sistnevnte den anseelse man derved oppnår og de penger det kan innbringe). Hvorvidt påstander er sanne ut fra sitt innhold, er alltid altfor uvisst til at man kan bruke det som grunnlag for å skjelne, aller minst kan den disputerende selv ha fullstendig visshet om det, selv resultatet av disputten ender bare opp i det usikre. Når det gjelder Aristoteles’ dialektikk må vi altså medregne sofistikk, eristikk, peirastikk, og definere den som kunsten å få rett i en disputt.* Det midlet som jo er til størst hjelp her, er først og fremst å ha rett i selve saken. Men dette er i seg selv ikke tilstrekkelig for menneskets sinnelag, på den annen side gjør svakheten i deres forstand at det heller ikke er absolutt nødvendig. Altså kreves det flere kunstgrep, som også kan brukes når man objektivt sett har urett, nettopp fordi de er uavhengige av om man objektivt har rett, og om det er tilfellet vet man nesten aldri helt sikkert. Etter min mening må altså dialektikken skilles skarpere fra logikken enn det Aristoteles gjorde, slik at den objektive sannhet, såfremt den er formell, overlates til logikken, mens dialektikken innskrenkes til det å få rett, men uten å skille den fra sofistikken og eristikken som Aristoteles gjør, ettersom dette skillet beror på den objektive, materielle sannheten som vi ikke klart kan se hva er på forhånd, men må si med Pontius Pilatus: Hva er sannhet? For veritas est in puteo: εν βυθω η αληθεια [sannheten ligger i dypet] (en sentens fra Demokrit, Diogenes Laertius, IX, 72.) Det hender ofte at to som diskuterer livlig går hjem med den andres synspunkt: de har byttet. Det er lett å si at man i en ordstrid ikke skal ha andre hensikter enn å bringe sannheten for dagen. Men man vet jo ikke hvor den er. Man blir ført på villspor av motpartens argumenter, og av sine egne. For øvrig: re intellecta, in verbis simus faciles [Er saken rett forstått, er det lett å sette ord på den]. Da man stort sett bruker ordet dialektikk ensbetydende med logikk, skal vi kalle vår disiplin Dialectica eristica, eristisk dialektikk.

Man må alltid skille klart mellom hva som er tema for den ene og den andre disiplinen. Skal man framstille dialektikken rent, må man ikke bekymre seg for den objektive sannheten, men kun betrakte den som kunsten å få rett, hvilket jo blir desto lettere når man har rett i selve saken. Men dialektikken som sådan må bare lære bort hvordan man forsvarer seg mot angrep av alle slag, særlig mot de uredelige, og det nettopp slik at man selv kan angripe det den andre påstår uten å motsi seg selv, i det hele tatt uten å bli gjendrevet. Det å finne den objektive sannheten må skilles klart fra kunsten å forfekte sine påstander som sanne: Det førstnevnte er en helt annen πραγματεία [avhandling], det er et arbeid for dømmekraften, ettertanken, erfaringen, og for dette finnes det ingen egen kunst; det andre er derimot formålet med dialektikken.

Man har definert den som skinnlogikk: galt! – da ville den bare vært egnet til å forsvare gale påstander. Men også når man har rett, behøver man dialektikk for å forfekte den, og man må kjenne de uredelige kunstgrepene for å kunne imøtegå dem. Ja, ofte må man selv ta noen i bruk for å slå motparten med samme våpen. I den anledning må man altså i dialektikken tilsidesette den objektive sannheten eller betrakte den som aksidentell. Man må bare være nøye med hvordan man forsvarer sine påstander og omstøter den andres. Av disse reglene følger at man ikke tar hensyn til den objektive sannheten, da det som oftest er ukjent hvor den ligger. Ofte vet man ikke selv om man har rett eller ei, ofte tror man det og tar feil, ofte tror begge parter det, for sannheten ligger i dypet, veritas est in puteo (εν βυθω̃ η αλήθεια, Demokrit.) Når striden oppstår tror som regel begge at de har sannheten på sin side. Snart kommer begge i tvil. På slutten skal sannheten komme for en dag. Slikt skal altså ikke dialektikken innlate seg på, like lite som fektemesteren tar hensyn til hvem som egentlig har rett i den tvisten som førte til duellen: støt og parering, det er hva det handler om, så også i dialektikken. Den er en åndelig fektekunst. Bare slik kan den betraktes som en egen disiplin. For er vårt mål den rene, objektive sannhet, så havner vi igjen i ren og skjær logikk. Er det derimot vårt mål å opprettholde falske påstander, så er det bare snakk om sofistikk. Og i begge tilfeller ville det være en forutsetning at vi allerede visste hva som var objektivt sant eller galt, men det er det sjelden man vet på forhånd. Dialektikkbegrepets sanne innhold er altså som framstilt: åndelig fektekunst for å få rett i en disputt, selv om navnet eristikk ville vært mer passende, rettere sagt eristisk dialektikk: Dialectica eristica. Og den er meget nyttig. I nyere tid har man med urette forsømt den.

Dialektikk i denne forstand er bare en sammenfatning av dens system og regler, og en framstilling av de naturlige kunstgrep som folk flest benytter seg av når de merker at sannheten i striden ikke er på deres side, men likevel ønsker å få rett. Det ville derfor også være svært uhensiktsmessig om man i den vitenskapelige dialektikken skulle ta hensyn til den objektive sannheten og hvordan den skal bringes fram i dagen, da det ikke skjer i den opprinnelige og naturlige dialektikken hos mennesker, når målet deres bare er å få rett. Den vitenskapelige dialektikken i vår betydning har følgelig som hovedoppgave å framvise og analysere de uredelige kunstgrepene i disputter, slik at man i virkelige debatter straks kjenner dem igjen og knuser dem. Nettopp derfor må dialektikken tilstå at dens endelige mål kun er å få rett, ikke å finne den objektive sannheten.

Meg bekjent er det ikke før gjort noe i denne retning, selv om jeg har sett meg om vidt og bredt. Det er altså ennå upløyd mark. For å komme i mål må man øse av erfaringen, legge merke til hvordan det ene eller det andre kunstgrepet blir brukt av den ene og den andre i de debatter som jevnlig forekommer, og deretter tilbakeføre de kunstgrepene som stadig går igjen i nye former til det de har til felles, og så oppstille visse allmenne stratagemata [kunstgrep] som kan komme til nytte, så vel til eget bruk som til å parere dem når de brukes av andre.

Følgende er å betrakte som et første forsøk.

[Omriss av det vesentlige i enhver disputt]*

I enhver disputt, det være seg offentlig som i akademiske auditorier og i domstoler, eller bare som underholdning, er forløpet i det vesentlige følgende:

En tese er oppstilt og skal gjendrives; her fins det to modi og to veier.

1) Modiene er: ad rem [argument som hører til saken] og ad hominem [argument som vedrører personen] eller ex concessis [argument basert på motpartens innrømmelser]. Bare det første angriper tesens absolutte eller objektive sannhet ved at vi viser at den ikke stemmer overens med den aktuelle sakens natur. Det andre angriper derimot bare dens relative sannhet ved at vi påviser at den strider mot andre påstander eller innrømmelser fra den som forsvarer tesen, eller ved at vi påviser at argumentene for den er uholdbare; dermed blir den objektive sannhet i saken selv egentlig ikke avgjort. For eksempel: Hvis opponenten (det må for øvrig være en engelskmann) i en kontrovers over filosofiske eller naturvitenskapelige emner tillater seg å fremføre bibelske argumenter, så kan vi gjendrive ham med nettopp den slags argumenter, selv om det bare er argumenta ad hominem som ikke avgjør noe i saken. Det er som når man tilbakebetaler noen med akkurat de samme papirpengene. I mange tilfeller kan man sågar sammenlikne denne modus procedendi med saksøkeren som legger fram en falsk obligasjon for retten som den saksøkte for sin del avviser med en falsk kvittering. Og likevel kunne lånet ha blitt tatt opp. I likhet med nevnte framgangsmåte har det reneste argumentatio ad hominem, i det ene og det andre tilfellet, ofte fordelen av å være effektivt, fordi en sann og grundig forklaring av saken ofte vil være særdeles omfattende og komplisert.

2) Og videre: de to veier er den direkte og den indirekte. Den første angriper grunnlaget for tesen, den andre dens følger. Førstnevnte viser at den ikke er sann, sistnevnte at den ikke kan være sann. Vi skal betrakte dette nærmere.

a) Ved direkte gjendrivelse, altså angrep på tesens grunnlag, viser vi enten at selve grunnlaget ikke er sant ved at vi sier nego majorem [”jeg benekter oversetningen”] eller nego minorem [”jeg benekter undersetningen”]; i begge tilfeller angriper vi innholdet i premissene som tesen baserer seg på. Eller så godtar vi grunnlaget, men viser at tesen ikke følger av det, altså sier vi: nego consequentiam [”jeg benekter konklusjonen”], og dermed angriper vi slutningens form.

b) Ved indirekte gjendrivelse, altså angrep på tesens følger for å slutte fra usanne følger til at tesen selv er usann i kraft av loven a falsitate rationati ad falsitatem rationis valet consequentia [av falske følger følger at grunnlaget er feil], kan vi nå enten bare benytte oss av instans [innvending] eller også apagoge [avledning].

α) Instans, ενστασις, er bare et exemplum in contrarium [moteksempel]. Dette gjendriver tesen ved å påvise ting eller forhold som følger av utsagnet, men som åpenbart ikke passer med den; derfor kan den ikke være sann.

β) Apagoge bringer vi til veie ved at vi foreløpig aksepterer tesen som sann, men så assosierer den med et annet anerkjent og ubestridt utsagn, slik at begge blir premisser i en syllogisme der konklusjonen åpenbart er gal idet den enten strider mot tingenes natur eller mot det som er fullt ut akseptert i den aktuelle saken eller en annen påstand fra den som forfekter tesen. Derfor kan apagogen være ad rem så vel som ad hominem, beroende på modusen. Men hvis nå denne konklusjonen strider mot utvilsomme sannheter som dessuten er a priori sikre, så har vi attpåtil ført motparten ad absurdum. Der det andre, tilføyde premisset er en ubestridelig sannhet, må i alle fall konklusjonens uriktighet stamme fra tesen hans: altså kan den ikke være sann. Hver angrepsmåte i disputten vil kunne føres tilbake til den formelle prosedyren som her er beskrevet. (...)