Eristiske kunstgrep

(...) Triksene, knepene og sjikanen folk griper til bare for å få rett, er så tallrike og mangfoldige, og går så ofte igjen, at jeg for en tid tilbake reflekterte grundig over dem, og jeg rettet min oppmerksomhet mot det rent formelle. Selv om diskusjonenes temaer og deltakere varierte, erkjente jeg etter dette at triksene og knepene som gikk igjen allikevel alltid var de samme, og svært lett gjenkjennelige. Dette ledet meg den gang på tanken om å utskille de rent formelle sider ved disse triksene og knepene, og så å si stille dem ut som et rent anatomisk preparat. Jeg samlet altså alle de uredelige kunstgrepene som så ofte forekommer i disputter, og viste tydelig det eiendommelige ved hvert av dem, forklart med eksempler og med egne betegnelser. I tillegg la jeg til slutt til motmiddelet, omtrent slik en finte pareres; av dette vokste det fram en formell eristisk dialektikk. (...) Med den revisjonen jeg nå har gjort av mitt tidligere arbeid, synes jeg at en slik inngående og minutiøs betraktning av de snikveiene og triksene som folk flest benytter seg av for å skjule sine mangler ikke lenger passer mitt temperament, derfor legger jeg det fra meg.

(...) Som eksempler på de strategier som jeg har samlet sammen, vil jeg her og nå nevne følgende:

[1.] Utvidelse. Motstanderens påstand tøyes utover dens naturlige grenser, altså tas i en videre betydning enn det som var meningen eller uttrykt, for dermed enkelt å gjendrive den i denne betydningen.

Eksempel: A påstår at engelskmennene overgår alle andre land innen dramatisk kunst. B innvender, instantia in contrarium, at i musikk, følgelig også i opera, er deres prestasjoner ubetydelige. Herav følger at man, som parade på slike finter, straks innskrenker seg til å holde strengt fast ved det anvendte uttrykket eller en rimelig akseptabel betydning av det, i det hele tatt begrenser det mest mulig. For jo mer generell en påstand blir, desto mer utsatt er den for angrep.

[2.] Konsekvensmakeri. Til motpartens sats tilføyer man ofte i det stille en annen sats der subjekt eller predikat er beslektet med den første; fra disse to premissene trekker man nå en usann og som oftest ondskapsfull konklusjon som man bebreider motparten for.

Eksempel: A roser franskmennene for å ha jaget Karl 10. fra tronen. B imøtegår straks: “Så du vil altså jage vår konge fra tronen.” Hovedpremisset som han stilltiende lister inn er: “Alle som jager sin konge fra tronen skal ha ros.” Dette kan også defineres som fallacia a dicto secundum quid ad dictum simpliciter [feilen å ta en bestemt mening i absolutt forstand].

[3.] Diversjon. Hvis man i løpet av disputtens gang merker at det går skeis og at motparten vil vinne, så forsøker man å forebygge dette ulykkestilfellet i tide ved en mutatio controversiae, altså ved å bringe diskusjonen i en annen retning, nemlig mot noe som bare er en bisak, i nødsfall hopper man av. Dette forsøker man nå å tilskrive motparten for så å bestride det, og gjør det til tema for kontroversen, i stedet for det det opprinnelig handlet om, slik at motparten må vende seg mot dette og gi slipp på seieren han hadde i vente. Men igjen: Hvis man her, ulykkeligvis, snart skulle se et sterkt motargument i anmarsj, bør man nå raskt gjøre det samme igjen, altså atter en gang gå over til noe annet. Og dette kan man gjenta ti ganger i kvarteret, med mindre motparten mister tålmodigheten. Man utfører disse strategiske diversjonene på en listig måte ved at man gradvis og ubemerket leder kontroversen mot et beslektet tema, hvis mulig mot noe som faktisk angår motparten selv, bare i et annet henseende. Det er i alle tilfeller mindre heldig om man bare bringer noe annet på tapetet, men som ikke har noe med samtalen å gjøre og opprettholder tesen, f.eks. ved å gå over fra å snakke om kinesisk buddhisme til deres tehandel. Men om heller ikke dette lar seg gjøre, tar man bare tak i et uttrykk som motstanderen tilfeldigvis bruker for så å knytte dette opp mot en ny kontrovers og dermed komme løs fra den gamle. For eksempel uttrykker motstanderen seg slik: “Nettopp her ligger sakens mysterium.” Da avbryter man straks med “Ja, om du vil snakke om mysterier og mystikk, er ikke jeg rette vedkommende” osv., og vi har vunnet slaget. Men om det ikke byr seg noen slik mulighet, må man gå enda mer drastisk til verks og plutselig hoppe til en helt annen sak, noe slikt som dette: “Ja, dette hevdet du også nylig” osv. Blant alle de triks som uredelige disputanter som oftest instinktivt benytter seg av, er diversjon i det hele tatt det mest populære og vanlige, og nærmest uunngåelig så snart de havner i knipe. (...)

▸ Oversetterens bemerkninger