Om etikk

Schopenhauer om etikk (i utvalg fra Parerga og Paralipomena)

(...) At verden bare har en fysisk og ingen moralsk betydning, er den største og den mest fordervelige av alle fundamentale feiltagelser, det er egentlig en pervers tanke, og det er vel i bunn og grunn også dette som troen har personifisert som antikrist. Ikke desto mindre, og til tross for alle religioner som alle har hevdet det motsatte og prøvd å begrunne det på sin mytologiske måte, dør denne grunnfeilen aldri helt ut på jorden, men reiser alltid bust igjen inntil en allmenn indignasjon igjen tvinger seg frem. (...)

*

Som følge av deres dype etiske og metafysiske innsikt, går buddhistene ikke ut fra kardinaldydene, men fra kardinallastene, som er det motsatte eller negasjonen av de aller første kardinaldyder. Ifølge J. J. Schmids Geschichte der Osmongolen (s. 7) er buddhistenes kardinallaster: vellyst, latskap, vrede og griskhet. Men sannsynligvis må latskap byttes ut med hovmod, og misunnelse eller hat legges til som en femte last, slik det gjøres i Lettres édifiantes et curieuses (1819, bind 6, s. 372). Min korrigering av opplysningene fra den høyst eminente J. J. Schmid er i overensstemmelse med sufismens lære, som selv står under innflytelse av brahmanisme og buddhisme. Disse fremstiller de samme kardinallastene på en parvis og svært så treffende måte, slik at vellyst og griskhet, vrede og hovmod framstår som søskenpar (se Tholucks Blüthensammlung aus der morgenländischen Mystik, s. 206). Alt i Bhagavata (XVI, 21) finner vi vellyst, vrede og griskhet som kardinallaster, noe som vitner om at læren er svært gammel. Likeledes i Prabodha-Chandrodaya; i dette filosofisk-allegoriske dramaet som er så viktig for Vendantafilosofien opptrer disse tre kardinallastene som "Kong Lidenskap" sine tre hærførere i hans krig mot "Kong Fornuft". Av dette følger antitetisk at motsatsene til disse kardinallastene skulle bli kardinaldydene kyskhet og gavmildhet, samt mildhet og ydmykhet.

Hvis man nå sammenlikner disse dypsindige grunnbegrepene i den orientalske etikken med de velkjente platonske kardinaldyder som er gjentatt tusen ganger, nemlig rettferdighet, tapperhet, måtehold og visdom, så viser det seg at de står uten et klart og ledende grunnbegrep, de er derfor et overfladisk utvalg som attpåtil er åpenbart uriktig, til dels. Dyder må være egenskaper ved viljen, men visdom hører først og fremst til intellektet. Sophrosune (σωφροσύνη, [måtehold]), som av Cicero blir oversatt med temperantia og på tysk med Mäßigkeit, er et altfor ubestemmelig og flertydig uttrykk, som, ja, kan romme litt av hvert, slikt som besindighet, nøkternhet, å holde hodet kaldt. Tapperhet er slettes ingen dyd, men er iblant en tjener eller et redskap for en dyd, men kan like godt tjene det høyst uverdige. Den er egentlig en egenskap ved temperamentet. Alt Geulinx (i forordet til Ethica) forkaster de platonske kardinaldydene og foreslår disse: diligentia, obedientia, justitia, humilitas - åpenbart et dårlig utvalg. Kineserne nevner fem kardinaldyder: medlidenhet, rettferdighet, høflighet, visdom og ærlighet (Journal asiatique, bind 9). Kristendommen har ikke kardinale, men teologiske dyder: tro, håp og kjærlighet.

Den grunnleggende motstridende holdningen som man kan ha til andre, har enten karakter av misunnelse eller medlidenhet, det er på dette punkt menneskenes moralske dyder og laster først skiller lag. For disse to diametralt motsatte egenskapene har alle mennesker i seg, og springer ut av at man uunngåelig sammenlikner ens egen situasjon med andres. Resultatet av denne sammenligningen virker inn på ens individuelle karakter, og den ene eller den andre av disse egenskapene blir ens grunnleggende holdning og kilden til ens oppførsel. Misunnelse forsterker muren mellom Du og Jeg, mens medlidenhet gjør den tynn og gjennomsiktig, ja, av og til river den muren ned og opphever skillet mellom Jeg og Ikke-Jeg.

*

(...) Enhver menneskelig fullkommenhet er relatert til en brist som det fullkomne står i fare for å slå over i. Og omvendt er enhver brist relatert til det fullkomne. Grunnen til at vi så ofte tar feil av mennesker når vi stifter nye bekjentskaper, skyldes at vi forveksler deres brister med den fullkommenhet som relaterer seg til disse bristene. Eller omvendt, slik at den forsiktige virker feig, den sparsommelige gjerrig eller sløseren liberal, den ubehøvlede åpen og oppriktig, den dumme og frekke begavet med selvtillit osv.

*

(...) Vår siviliserte verden er intet annet enn en stor maskerade. Der møter man viktigperer, religiøse, soldater, doktorer, advokater, prester, filosofer og en rekke andre! Men de er ikke det de gir seg ut for å være - de er ikke annet enn masker, og bak maskene skjuler det seg som regel pengespekulanter (moneymakere). En tar på seg rettferdighetens maske, som han har lånt fra sin advokat, bare for å kunne slå kraftig ned på en annen, en annen velger, med samme mål for øyet, det offentliges vel og patriotismens maske, en tredje religionens, den rene troens maske. Mange har av mange slags grunner allerede tatt på seg filosofiens maske, filantropiens o.l. Kvinner har et mindre utvalg av masker å ta av: som oftest ærbarhet, blyghet, huslighet og beskjedenhet. Og så har vi allmenne masker uten noen spesiell karakter, liksom dominoer, og som man derfor påtreffer overalt. Blant disse er strikt rettskaffenhet, høflighet, oppriktig medfølelse og smilende vennlighet. Som oftest skjuler det seg, som sagt, ikke annet en industrialister, handelsmenn og spekulanter bak alle disse maskene. Sånn sett er den eneste ærlige standen kjøpmennene, da de gir seg ut for det de er: de driver umaskert med sitt, og står derfor lavt i rang. (...)

Men det er alvorligere betraktninger å gjøre seg og verre ting å rapportere. Mennesket er i bunn og grunn et grusomt villdyr. Vi kjenner det bare i en tøylet og temmet tilstand kalt sivilisasjon, derfor forskrekker det oss når det av og til viser sin sanne natur. Men når og hvor lov og orden ikke lenger opprettholdes og anarkiet rår, da viser det seg som det det er. Man behøver imidlertid ikke å vente på at villdyret skal våkne for å bli klar over dette. Det finnes hundrevis av vitnesbyrd, gamle som nye, som kan overbevise en om at mennesket ikke står tilbake for noen tiger eller hyene når det gjelder ubønnhørlig grusomhet. Et vektig eksempel fra samtiden gir seg av svaret som British Anti-Slavery Society mottok fra American Anti-Slavery Society i 1840 på spørsmålet om hvordan slaver ble behandlet i de slaveholdende statene i den nordamerikanske unionen: Slavery and the Internal Slave-Trade in the United States of North America. Denne boken utgjør et av de hardeste anklagedokumenter mot menneskeheten. Ingen kan holde den i hånden uten forskrekkelse, og få vil ikke bli rørt til tårer. For uansett hva leseren har hørt eller tenk eller drømt om slavenes ulykkelige tilstand, ja, om menneskelig hardhet og grusomhet i det hele tatt, vil synes ubetydelig når man leser hvordan disse djevlene i menneskeskikkelse, disse skinnhellige kirkegjengerne, disse skurkene som strengt holder på sabbaten, spesielt de anglikanske prestemennene blant dem, behandler deres uskyldige svarte brødre som med vold og urett har havnet i disse djevelenes klør. Denne boken som består av en tørr, men autentisk og veldokumentert redegjørelse, er i den grad opprørende at man med boken i hånden kunne preke for et korstog mot de statene i Nord-Amerika som holder slaver, for å undertrykke og tukte dem. For de er en skamplett på hele menneskeheten. Et annet eksempel fra vår tid, da det forgangne for mange ikke lenger gjelder for dem, finnes i “Tschudi’s Reisen in Peru” (1846) som beskrivelser hvordan peruanske offiserer behandler sine soldater. Men vi behøver ikke å lete i den nye verden, denne planetens bakside, for å finne eksempler. I 1848 i England kom det for en dag at en mann eller en kvinne, eller begge i fellesskap, innenfor en kort tidsramme, hadde forgiftet sine barn én etter en, ikke én, men trolig hundrevis av ganger, eller også hadde torturert dem langsomt til døde gjennom sult og vanskjøtsel, bare for å innkassere penger fra begravelseskassene (burial-clubs); barna var forsikret i flere, i så mange som 20 slike forsikringskasser samtidig (se The Times den 20., 22. og 23. september 1848).

Rapporter som dette er selvfølgelig blant de mørkeste pletter på menneskehetens kriminelle rulleblad. Men kilden til dette og desslike er menneskets indre og medfødte vesen, denne panteistiske Gud par excellence. For i enhver bor det først og fremst en kolossal egoisme som med den største letthet overskrider rettferdighetens grenser, noe som viser seg i dagliglivet i det små og i historiens gang i det store. (...) Men til vår grenseløse egoisme knytter det seg også et forråd av oppsamlet hat, raseri, misunnelse, fråde og ondskapsfullhet som er nedfelt i hvert menneskebryst i større eller mindre grad, og som bare venter på anledningen til å tømme seg som giftblæren til en slangetann, for så å herje og rase ut som en frigjort demon. (...)

Gobineau (Des races humaines) kalte mennesket l'animal méchant par exellence [et særlig ille dyr], noe folk tok ille opp fordi de følte seg truffet. Men han har rett. For mennesket er det eneste dyret som påfører andre smerte bare for å påføre smerte. Andre dyr gjør aldri andre vondt unntatt for å tilfredsstille sin sult eller i kampens hete. Det er sagt om tigeren at den dreper mer enn den spiser. Dette er bare tilfelle der magen blir mett før øynene. Intet dyr piner et annet bare for å pine. Men det gjør mennesket, og dette er dets diabolske karakter og langt verre enn det rent dyriske. (...)

Altså: I alles hjerte bor det faktisk et vilt dyr som bare venter på anledningen til å rase ut, og som ikke går av veien for å gjøre andre ondt eller tilintetgjøre den som står i veien for det. Det er nettopp dette all kamp- og krigslyst springer ut av. Og det er nettopp dette som erkjennelsen, den gitte vokter, til enhver tid har sin fulle hyre med å holde noenlunde i tømme. Man må gjerne kalle det det radikalt onde, noe som i det minste vil være til hjelp for dem som nøyer seg med ord istedenfor en forklaring. Men jeg sier: Det er viljen til livet som, mer og mer forbitret over tilværelsens konstante lidelse, prøver å lette sin egen smerte ved å overføre den på andre. (...)

Men det verste trekk ved den menneskelige natur er og blir skadefryd, for den er nært beslektet med grusomhet, ja, den skiller seg bare fra denne som teori fra praksis, og inntreffer vanligvis der medlidenhet ville være på sin plass, og som i motsetning til den er den sanne kilde til all ekte rettferdighet og menneskekjærlighet. Sett på en annen måte er misunnelse det motsatte av medlidenhet, såfremt den er fremkalt av en motsatt grunn; altså om den er motsetningen til medlidenhet beror først og fremst på grunnen, og først som en følge av denne grunnen inntreffer selve følelsen. Nettopp derfor er misunnelse, selv om den er forkastelig, likevel unnskyldelig og i det hele tatt menneskelig, mens skadefryd er djevelsk og en hånlig latter fra helvete. (...)

Hvis nå den menneskelige grusomhet som vi her har tatt i øyesyn skulle gjøre en forskrekket, så må en straks vende blikket mot menneskelivets jammer, og så tilbake igjen til det førstnevnte hvis det sistnevnte forskrekker en. Det viser seg da at de står i likevekt, og man vil blir klar over en evig rettferdighet, at verden holder dommedag over seg selv. (...)

*

Lesere av min etikk vet at hos meg beror moralens grunnlag i siste instans på en sannhet i Veda og Vedanta, uttrykt i den mystiske formelen tat twam asi (dette er deg) og som hentyder til alt levende, mennesker som dyr, den kalles Mahavakya, det store ord.*

Alle handlinger som er i overensstemmelse med den, f.eks. velgjerninger, kan betraktes som begynnelsen på mystikken. Enhver gjerning som bare vil gjøre andre vel er en erkjennelse av at en selv er identisk med andre individer, og står i skarp motsetning til den ytre verden hvor andre framstår som fullstendig atskilt fra en selv. Derfor er enhver velgjerning uten noen som helst egeninteresse en mystisk handling, et mysterium. (...)