Oversetterens bemerkninger
Om Schopenhauer og eristikken
av Johan Dragvoll
Herværende oversettelse av Arthur Schopenhauers (1788–1860) skriftstykker om eristikk (disputtkunst), er blitt til for studenter på emnet “Litteraturvitenskapelig retorikk” ved Universitetet i Bergen, der humanistiske rettsstudier står i fokus. Takk til emneansvarlig, professor dr. philos. Arild Linneberg, for forslag til forbedringer av oversettelsen. Takk også til Janne Sund for korrektur og kommentarer.
Interessen for eristikken går tilbake til min tid ved Senter for humanistiske rettsstudier i Bergen i tidsrommet 2013-15. Der og da forsket jeg særlig på Schopenhauers rettslære, men det skulle snart bli klart at hans eristikkteori også hadde sitt å si for forståelsen av det rettslige og hvordan de stridende parter slåss med ord i rettssalene.
Fra Eris til eristikk
I et gammelt sagn fortelles det at Eris, stridens gudinne i gresk mytologi, ble utestengt fra bryllupet til Pelevs og Thetis fordi hun var kjent for å være en bråkmaker. Som hevn kastet hun et gyllent eple inn blant gjestene med påskriften "til den skjønneste". Dette førte til en krangel mellom gudinnene Hera, Athene og Afrodite om hvem som fortjente eplet. Herfra stammer uttrykket "stridens eple", altså det man er uenig om, stridstemaet. Paris, prinsen av Troja, blir utnevnt til dommer i skjønnhetskonkurransen, og lar seieren tilfalle Afrodite, mot at han får hennes datter, den skjønne Helena, hustruen til kongen i Sparta. Da Paris bortfører Helena blir ektemannen fra seg av sjalusi. Dermed er støtet gitt til den berømmelige trojanerkrigen. Med Victor Hugo: der det er en vakker kvinne, er krigen erklært. Hos Hesiod framstilles Eris som nattens datter og mor til en skokk med fæle vesener som Ponos (Slit), Limos (Sult), Algos (Smerte), Hysminai (Kamp), Makhai (Slag), Phonoi (Mord), Neikea (Krangel), Pseudologoi (Løgner), Amphilogiai (Tvist), Dysnomia (Lovløshet), Ate (Dårskap) og annen personifisert elendighet - det vil med Schopenhauer si en moralsk allegori. Eris, i vid forstand forstått som kampen mellom alle individer, er ifølge Schopenhauer en hovedkilde til livets lidelse (Verden som vilje og forestilling, § 61). Det er derfor ikke til å undres over at lidelsens fremste filosof, Arthur Schopenhauer, har grublet over eristikken, ordstridens kunst, med tanke på de lidelser som også den slags strid kan avføde.
Schopenhauers pionerarbeid innenfor eristikken tar utgangspunkt i en kritikk av den aristoteliske oppfatningen av dialektikk som en teknikk for å samtale seg fram til sannhet. Den klassiske dialektikken (Platon) med sin argument-mot-argument-metode, blir av Schopenhauer omfortolket fra å være sannhetssøkende samtaler til kontroverser der målsetningen bare er å vinne, å overvinne motparten, altså eristikk. Derfor bruker han “dialektikk”, “eristisk dialektikk” og “eristikk” som betegnelser på det samme, nemlig disputtkunst, nærmere bestemt: kunsten å få rett i en disputt, uansett hva som faktisk er rett. Eristikk er kunsten å nå fram til et skinn av sannhet. Ifølge Schopenhauer fins det heller ingen egen kunst for å finne sannheten. Kunstgrep for å tilkjempe seg seieren fins. Skulle seieren falle sammen med sannheten, slik at den som får rett også har rett, må det regnes som et slumpetreff.
Fornuftsteknikk
Hos Schopenhauer er eristikk en del av et trivium som også omfatter logikk og retorikk, og som han gir betegnelsen fornuftsteknikk. Fornuften er nært forbundet med språk og tanke: “Fornuft kommer av å oppfatte, noe som ikke er synonymt med å høre, men betyr forståelsen av de tanker som er blitt uttrykt gjennom ord. Kun ved hjelp av språket gir fornuften sine viktigste bidrag (…)” (jf. Verden som vilje og forestilling, § 8). Fornuftens eneste funksjon er (stadig ifølge Schopenhauer) å danne begreper, dvs. abstrakte forestillinger eller forestillinger om forestillinger. Kort sagt: Fornuftsteknikk handler om begrepshåndtering på tre forskjellige situasjonsområder, dvs. når vi 1. tenker (logikk), 2. taler (retorikk) og 3. samtaler (dialektikk). Men dialektikken, altså samtaler hvor sannheten om noe er i spill, får som regel karakter av konfliktsituasjon, derfor karakteriserer Schopenhauer dialektikken som eristisk eller simpelthen kaller dialektikk for eristikk. Med andre ord: Eristikk er dialektikk i praksis.
Schopenhauers knokkellære
Schopenhauer utvikler en formell eristikk og gir et grunnriss av det abstrakte rammeverket, så å si skjelettet i enhver disputt, dens osteologi. Eristikkens hovedtaktikk for å nå målet om å vinne disputten, er gjendrivelse, å rive motpartens påstand ned. Eristisk argumentasjon er ikke for, men mot påstander. En eristiker motbeviser andre, men beviser selv ingenting. Seieren beror på negasjonen, på en positiv tilslutning til en negativ bestemmelse. Eristisk dialektikk har skjemaet: (Tese ← Antitese) ⇒ 0, der tese er en påstand, antitese er et motargument og den ønskede konklusjonen er at tilhørerne gir sitt bifall til det motslående argumentet (antitesen) og så forkaster hele tesen. 0 viser med andre ord til en nulling av tesen, og hentyder også til ringformen på en seierskrans.
Eristikkens grunnlag oppsummert:
Måtene å gjendrive på:
1. Ad rem, dvs. argumenter vedrørende saken.
2. Ad hominem, dvs. argumenter vedrørende motpartens person eller tidligere innrømmelser (ex concessis).
Veiene å gå:
1. Direkte angrep på selve tesen, dens innhold (1.1.) eller form (1.2.):
1.1. Nego majorem/nego minorem, dvs. å bestride premissene (oversetning/undersetning).
1.2. Nego consequentiam, dvs. å bestride slutningen.
2. Indirekte angrep på tesens følger:
2.1. Instans: innsigelse, moteksempel.
2.2. Apagoge: avledning.
Denne gjendrivelseslæren er formulert i to versjoner, den ene er fra ca. 1830 og utgitt posthumt, den andre er fra Parerga og paralipomena (“Tillegg og vedlegg”) fra 1851. Sistnevnte er den autoriserte versjonen og den som her er oversatt (det er også denne mer oppgraderte versjonen som Frauenstädt-utgaven har valgt å bruke). I denne siste versjonen nevner Schopenhauer bl.a. domstolen eksplisitt som et arnested for disputtkunst. I forbindelse med de eristiske kunstgrepene og autoritetsargumenter skriver han følgende i sitt etterlatte eristikkskrift:
I retten utkjempes striden egentlig bare mellom autoriteter, lovenes autoritet, som står fast: det dømmekraften da har å gjøre, er å finne fram til den loven, dvs. autoriteten, som i hvert tilfelle skal komme til anvendelse. Dialektikken har imidlertid nok av spillerom, for hvis saken og loven egentlig ikke passer sammen, kan de om nødvendig fordreies slik at de ser ut som de passer, eller omvendt.
På tysk har man et økenavn på jurister, især advokater: Rechtsverdreher - dvs. "rettsfordreier".
Gjendrivelsesteknikker
Liste over 38 eristiske strategier, kunstgrep og figurer, kort sagt gjendrivelsesteknikker (gjengitt forkortet etter Schopenhauers etterlatte eristikkskrift):
å utvide motpartens påstand
å bruke homonymi til å forskyve stridsspørsmålet
å generalisere motpartens spesifikke påstand
å skjule sitt spill til man får en innrømmelse
å bruke falske premisser
å postulere det som skulle bevises
å opptre spørrende
å gjøre motparten rasende
å følge opp med spørsmål om noe annet
å skape forvirring om hva som vil bekreftes
å generalisere enkeltsaker
å velge betegnelser som favoriserer en selv
å formulere motargumentet krast
å framsette konklusjonen som om den var bevist
å føre motparten ad absurdum
å bruke motpartens påstand mot ham selv
å forsvare seg med subtile distinksjoner
å avbryte disputten når det går mot tap
å gå fra det konkrete til det generelle
å trekke konklusjonene selv
å svare med angriperens midler
å ikke godta oppfølgingsspørsmålet
å terge motparten til å overdrive sin påstand
å bedrive konsekvensmakeri
å gi et eksempel som strider mot påstanden
å snu argumentet
å røre ved spesielt svake punkter
å få med seg tilhørerne
å snakke om noe annet
å appellere til autoriteter
å bruke vendingen: “over min forstand”
å stille motpartens påstand i et mistenkelig lys
å godta teorien, men ikke i praksis
å holde motparten på kroken
å bruke nyttighetsargumenter
å forvirre motparten med ordskvalder
å la ett dårlig bevis ødelegge for hele saken
å være personlig, fornærmende, uhøflig
Senere bød det Schopenhauer imot å belyse “alle disse smutthullene for trangsynthet og udugelighet som er som søsken av egenrådighet, innbilskhet og uredelighet” (jf. Parerga og paralipomena, § 26), og han lot det være med å ta opp tre utbredte kunstgrep:
Utvidelse
Konsekvensmakeri
Diversjon (avledningsmanøvrer)
Som vitenskap er det ifølge Schopenhauer dialektikkens, dvs. eristikkens hovedoppgave å analysere og demonstrere de uredelige kampmidlene det tys til i disputter, slik at man i praksis kjenner dem igjen og dermed kan slå ned på dem.
Selvkultivering
Søker man opp "eristikk" i et leksikon, støter man som oftest på en standardforklaring som er negativt innstilt, eksempelvis "debattkunst, særlig med bruk av tvilsomme og polemiske argumenter eller oratoriske knep" (snl.no). Dette er eristikkens skyggeside. Selv om Schopenhauer hovedsakelig anser eristikk som et onde, gjør han også oppmerksom på at disputter kan være et gode (Parerga og paralipomena, § 26):
Kontroversen, det å disputere om et teoretisk emne, kan utvilsomt være svært fruktbringende for de impliserte parter når den korrigerer eller bekrefter deres tanker eller vekker nye. Det er kollisjonen mellom ulike syn som ofte slår gnister, men dette er også analogt med to kropper som kolliderer, og der den svakere ofte får lide mens den sterkeste kommer seg godt ut av det og bare hører en seiersklang. Av hensyn til dette er det et krav at begge disputantene i det minste er noenlunde jevnbyrdige når det gjelder kunnskaper så vel som intellekt og dyktighet. Mangler en av dem det første så er han ikke au niveau og derved ikke tilgjengelig for den andres argumenter: i duellen står han så å si utenfor rekkevidde. Men om han mangler det andre så vil snart forbitrelsen som gradvis våkner i ham, friste ham til å bruke alle slags uredelige knep i disputten, og lede til sjikane og grovhet når han blir gjort oppmerksom på disse.
Schopenhauers uttalte mål med å eksponere eristikken, er at innsikt i dens vesen eller uvesen vil kunne bidra til selvkultivering, ikke minst når det gjelder hvem vi bør eller bør unngå å disputere med.
Kort oppsummert:
Eristikk er 1. et fag (eller en teknikk) og 2. en vitenskap. Som fag kan eristikk i vid forstand, dvs. i betydningen ordstridskunst, være god eller slett, nyttig eller unyttig, ærlig og redelig eller falsk og uredelig. Som vitenskap er det eristikkens oppgave å belyse hvordan disputter foregår og med hvilke midler, slik at man kan gjennomskue retoriske triks og knep som bare brukes for å vinne debatten.
Videre lesing:
Arthur Schopenhauers hovedverk: Verden som vilje og forestilling (oversatt av Helge Salemonsen, tekstutvalg og innledning ved Johan Fredrik Bjelke, Solum, Oslo 1991).
Et par litterære eksempler på eristikk par excellence: Ludvig Holbergs Erasmus Montanus og Platons Euthydemos eller Disputanten - den reneste absurde komedien! Slike figurer som disse opptrer også live i akademia og på den juridiske scenen, gjerne bak en maske av sannferdighet.