Om overtalelseskunsten og dens mulighetsbetingelse

Som fra solens umiddelbare lys til månens lånte gjenskinn beveger vi oss fra den anskuelige, umiddelbare forestilling som representerer og står inne for seg selv, til refleksjonen, til fornuftens abstrakte, diskursive begreper som bare får sitt fulle innhold fra den anskuelige erkjennelse og i forhold til denne. Så lenge vi forholder oss rent anskuende er alt klart, fast og sikkert. Da finnes det verken spørsmål, tvil eller villfarelser: man vil ikke videre, kan ikke komme videre, man har ro i anskuelsen, ser seg tilfreds med det nærværende. Anskuelsen er seg selv nok. Det som helt og holdent er sprunget ut av den og er forblitt den tro, som det ekte kunstverk, kan derfor aldri være feil, ei heller kan det gjendrives av en bestemt tidsalder. For det ekte kunstverk presenterer ikke noen mening, bare saken selv. Men med den abstrakte erkjennelse, med fornuften, er tvil og villfarelse trådt inn på det teoretiske plan, bekymring og anger på det praktiske. (...)

(...) [M]ennesket formidler sine tanker til en annen gjennom språk eller bruker språket til å skjule de med. Språket er fornuftens første frambringelse og dens nødvendige verktøy. Derfor betegnes språket og fornuften på gresk og italiensk med det samme ordet: ὀ λογος, il discorso. Fornuft kommer av å oppfatte, noe som ikke er synonymt med å høre, men betyr forståelsen av de tanker som er blitt uttrykt gjennom ord. Kun ved hjelp av språket gir fornuften sine viktigste bidrag (...)

Slik forstanden har én funksjon, nemlig umiddelbar erkjennelse av forholdet mellom årsak og virkning samt anskuelsen av den virkelige verden, og slik også all klokskap, skarpsindighet og fantasi, hvor mangfoldig deres anvendelse enn er, helt åpenbart ikke er annet enn ytringer av denne ene funksjon, slik har også fornuften én funksjon, nemlig begrepsdannelsen.

(...) Begrepene danner en eiendommelig klasse som toto gener er forskjellig fra de anskuelige forestillingene som hittil er betraktet og finnes bare i menneskets ånd. Vi kan derfor egentlig aldri få en anskuelig og klar erkjennelse av deres vesen, bare en abstrakt og diskursiv erkjennelse. Det vil derfor være meningsløst å kreve at de skal kunne påvises i erfaringen, hvis man dermed mener den reelle utenverden som nettopp er anskuelig forestilling, slik det ville være urimelig å kreve at de skal holdes frem for våre øyne eller vår fantasi som anskuelige objekter. De lar seg bare tenke, ikke anskue, og bare de virkninger som mennesket frembringer med dem er gjenstand for den egentlige erfaring. Slike virkninger er språket, gjennomtenkte og planmessige handlinger og vitenskapen, dernest alt det som dette resulterer i. (…)

Selv om begrepene skiller seg grunnleggende fra de anskuelige forestillingene står de likevel i en nødvendig relasjon til disse. Uten disse ville begrepene vært tomme. Følgelig utgjør relasjonen hele deres vesen og eksistens. Refleksjonen er nødvendigvis en etterligning, en gjentagelse av den urbilledlige anskuelige verden, vel å merke dreier det seg om en helt egen form for etterligning i et fullstendig heterogent stoff. Derfor er det helt passende å kalle begrepene for forestillinger om forestillinger. (...)

At et begrep omfatter mangt og mye, altså at mange anskuelige eller også abstrakte forestillinger står i erkjennelsesgrunnens relasjon til det, dvs. tenkes gjennom dette begrep, er ikke (som man oftest hevder) en vesentlig egenskap ved begrepet, men bare en sekundær egenskap som attpåtil ikke behøver å være tilstede, selv om den alltid må eksistere som en mulighet. (...) Et begrep er altså ikke allment fordi man har abstrahert seg fram til det ut i fra flere forskjellige objekter; det er det omvendte som er tilfelle, nemlig at forskjellige ting kan tenkes gjennom samme begrep fordi det allmenne, dvs. fraværet av individuell bestemmelse, er en vesentlig egenskap ved begrepet som abstrakt fornuftsforestilling.

Det framgår av det sagte at ethvert begrep, nettopp fordi det er abstrakt og ikke anskuelig forestilling, altså forestilling som ikke er fullstendig bestemt, har det man kaller et omfang eller en sfære. Dette gjelder også i det tilfellet der det kun finnes ett eneste reelt objekt som svarer til begrepet. Nå finner vi uten unntak at enhver begrepssfære har noe til felles med andre begrepssfærer. Det vil si at man ved ett begrep delvis tenker det samme som ved andre begreper og at man ved disse til dels tenker det samme som ved det første begrepet, men hvis det virkelig dreier seg om forskjellige begreper, så inneholder hvert av dem, eller i det minste ett av dem, noe som det andre ikke gjør: i dette forhold står ethvert subjekt til sitt predikat. Å erkjenne dette forhold betyr å dømme. (...)

Mens man kommer fram til de riktig strenge slutningene ved at man nøye betrakter begrepssfærenes forhold til hverandre, og bare dersom en sfære inngår helt i en annen som i sin tur inngår helt i en tredje, og man innser at også den første faller helt innenfor den tredje, så er derimot overtalelseskunsten avhengig av at man bare underkaster forholdet mellom begrepssfærene en overfladisk betraktning, og deretter bestemmer dem ensidig etter sine hensikter. Dette skjer hovedsakelig hvis en begrepssfære bare delvis ligger innenfor en annen begrepssfære og delvis inngår i en helt annen, og man, alt etter talerens hensikt, angir at begrepssfæren inngår helt i den første eller helt i den andre. Er det eksempelvis snakk om lidenskap, så kan man ad libitum subsumere den under begrepet den største kraft, den mektigeste agens i verden, eller under begrepet ufornuft og dette igjen under begrepene avmakt, svakhet. Denne framgangsmåten kan man bruke igjen på ethvert begrep som talen kommer inn på. Nesten alltid inneholder en begrepssfære flere andre sfærer som hver for seg inneholder en del av denne begrepssfæren, men samtidig også flere. Av de sistnevnte begrepssfærer belyser man imidlertid bare den ene som man vil subsumere det første begrepet under, mens man ignorerer de andre eller holder dem skjult. Alle former for overtalelseskunst, ja, alle raffinerte sofismer, avhenger egentlig av dette kunstgrepet, for de logiske kunstgrepene som mentiens, velatus, cornutus osv., er åpenbart altfor tungvinte å anvende i praksis. Da jeg ikke er kjent med at man tidligere har ført all sofisme og overtalelse tilbake til denne siste mulighetsbetingelsen og påvist at den ligger i begrepenes eiendommelige beskaffenhet, dvs. i fornuftens erkjennelsesmåte, så vil jeg, hvor lett det enn er å innse dette da min framstilling har ført meg inn på det, gjøre ytterlige rede for saken ved hjelp av følgende skjema som skal vise hvordan begrepssfærene på mangfoldig vis griper inn i hverandre og dermed gir spillerom for å gå vilkårlig fra ethvert begrepet til et annet.

Det er ikke mitt ønske at man forledes av skjemaet til å tillegge disse mindre viktige drøftingene større viktighet enn de i sakens natur har. Jeg har som opplysende eksempel valgt begrepet reise. Dets sfære griper inn på fire andre begrepsområder som overtalelseskunstneren kan gå over til eller forbigå etter behag. Disse griper videre inn i andre sfærer, noen av dem samtidig inn i to eller flere. Overtalelseskunstneren velger vilkårlig sin vei gjennom disse sfærene, som om den var den eneste, for til slutt å nå fram til det som er godt eller dårlig, alt etter hva man vil. Når man følger sfærene må man alltid bare gå fra sentrum (det gitte hovedbegrep) mot periferien, ikke omvendt. Et slikt sofisteri kan ikles en uavbrutt talestrøm eller tilmed strenge slutninger, alt ettersom hva tilhørerne er svake for. I grunnen er det ikke stort annerledes med de fleste vitenskapelige bevisførsler, særlig de filosofiske. Hvordan er det ellers mulig at man til ulike tider har antatt så mye feilaktig (for feilen selv har en annen opprinnelse), men likevel demonstrert og bevist noe som senere er blitt ansett som fullstendig galt, f.eks. den leibniz-wolfske filosofi, den ptolemeiske astronomi, den stahlske kjemi, den newtonske farvelære osv. osv.