Litt om fornuftsteknikk

(fra Verden som vilje og forestilling)

Logikk, dialektikk og retorikk hører sammen ved at de utgjør en helhetlig fornuftsteknikk. Under denne betegnelsen burde de også læres; logikk som en teknikk for egen tenkning, dialektikk som det å disputere med andre og retorikk som det å tale til mange (concionatio); altså i overensstemmelse med singular, duo og plural, og også monolog, dialog og panegyrikk.

Med dialektikk forstår jeg, i overensstemmelse med Aristoteles (Metafysikk III, 2 og Analytica posteriora, I, 11), kunsten å rette samtalen mot en felles granskning av sannheten, nemlig den filosofiske. Men en samtale som dette går nødvendigvis, mer eller mindre, over i kontrovers; derfor kan dialektikk også kalles disputtkunst. Vi har mønstereksempler på dialektikk i de platonske dialoger, men hittil er det gjort svært lite for å utvikle en skikkelig teori om den, altså om disputteknikk, eristikk. Jeg har utarbeidet et forsøk på det i andre bind av Parerga og paralipomena (...)

For retorikken er de retoriske figurene omtrent det syllogismene er for logikken; de er i hvert fall verdt å se nærmere på. På Aristoteles’ tid later det til at de ennå ikke var gjenstand for en teoretisk undersøkelse, ettersom ingen av hans retorikkskrifter omhandler disse, og vi er i det henseende henvist til Rutilius Lupus, som forkortet den senere Gorgias.

Disse tre vitenskapene har alle det til felles at man følger deres regler uten å ha lært dem; de er selv abstrahert fra den naturlige praksis. Derfor har de, tross stor teoretisk interesse, likevel bare liten praktisk nytte: dels fordi de riktignok gir regelen, men ikke tilfellet å anvende den på, dels fordi det i praksis vanligvis ikke er tid til å minne seg på regelen. De lærer altså bare bort det alle allerede vet og gjør. Likevel er abstrakt viten om dette interessant og viktig. (...)

(Fra Die Welt als Wille und Vorstellung, bind 2, 1844, kap. 9: “Zur Logik überhaupt” [“Til logikk generelt”], 1844. Oversatt av Johan Dragvoll fra Dritte, verbesserte und beträchtlich vermehrte Auflage, F. A. Brockhaus, Leipzig 1859.)