Litt om fornuftsteknikk

Logikk, dialektikk og retorikk hører sammen ved at de utgjør en helhetlig fornuftsteknikk. Under denne betegnelsen burde de også læres; logikk som en teknikk for egen tenkning, dialektikk som det å disputere med andre og retorikk som det å tale til mange (concionatio); altså i overensstemmelse med singular, duo og plural, og også monolog, dialog og panegyrikk.

Med dialektikk forstår jeg, i overensstemmelse med Aristoteles (Metafysikk III, 2 og Analytica posteriora, I, 11), kunsten å rette samtalen mot en felles granskning av sannheten, nemlig den filosofiske. Men en samtale som dette går nødvendigvis, mer eller mindre, over i kontrovers; derfor kan dialektikk også kalles disputtkunst. Vi har mønstereksempler på dialektikk i de platonske dialoger, men hittil er det gjort svært lite for å utvikle en skikkelig teori om den, altså om disputteknikk, eristikk. Jeg har utarbeidet et forsøk på det i andre bind av Parerga og paralipomena (...)

For retorikken er de retoriske figurene omtrent det syllogismene er for logikken; de er i hvert fall verdt å se nærmere på. På Aristoteles’ tid later det til at de ennå ikke var gjenstand for en teoretisk undersøkelse, ettersom ingen av hans retorikkskrifter omhandler disse, og vi er i det henseende henvist til Rutilius Lupus, som forkortet den senere Gorgias.

Disse tre vitenskapene har alle det til felles at man følger deres regler uten å ha lært dem; de er selv abstrahert fra den naturlige praksis. Derfor har de, tross stor teoretisk interesse, likevel bare liten praktisk nytte: dels fordi de riktignok gir regelen, men ikke tilfellet å anvende den på, dels fordi det i praksis vanligvis ikke er tid til å minne seg på regelen. De lærer altså bare bort det alle allerede vet og gjør. Likevel er abstrakt viten om dette interessant og viktig. (...)