Litt om Schopenhauer og retorikken

Litt om Schopenhauer og retorikken

av Johan Dragvoll

Arthur Schopenhauer (1788-1860) tar primært for seg to sider av retorikken, den ene gjelder retorikkens mål, dvs. retorikk som overtalelseskunst, den andre dreier seg om overtalelsesstilen, dvs. retorikk som veltalenhet. Det er tre ting å bite seg spesielt merke i i Schopenhauers retoriske teori: hans (1) tese om overtalelseskunstens mulighetsbetingelse og (2) definisjon av sofisteri samt (3) retorikken i hans egen retorikkteori.

Til 1: Hvordan er overtalelse overhodet mulig? Svaret på dette grunnleggende spørsmålet (som hyllemeter med retorikkteori bare durer forbi), ligger ifølge Schopenhauer i det begrepslige, i fornuftens måte å erkjenne på. Begreper er abstrakte forestillinger og finnes bare i hodene våre; de framviser ikke verden slik den er, bare en subjektiv forestilling om den. Det karakteristiske med begreper er at de griper om noe, samtidig som de griper over i hverandre. Med andre ord: Våre begreper om noe overlapper med andre begreper, noe som åpner opp for å kunne snakke seg fra det ene til det andre inntil man når den ønskede konklusjon. Her ligger forutsetningen for overtalelseskunsten og dens kunstgrep.

Til 2: Sofisteri vil for Schopenhauer si å utnytte begrepenes ubestemmelighet i en bestemt hensikt. I stedet for å belyse en sak fra alle sider legger sofisten bare vekt på én side av saken. Det sofistiske kunstgrepet består i å framstille en sak som er flersidig som om den er ensidig, nærmere bestemt: å la en mangelfull argumentasjon framstå som om den er tilstrekkelig. Særlig filosofien, sier filosofen, er full av den slags sofisteri. Det samme kan sies om det som skjer i retten.

Til 3: Stil er ifølge Schopenhauer åndens fysiognomi. Schopenhauers egen skrivemåte, hans stil, er preget av det han selv mente gjør en veltalende, nemlig ens egen overbevisning og lidenskap for det man snakker om. Veltalenhet gir overbevisningskraft. Retorikeren Schopenhauer taler veltalende om veltalenhet: “Veltalenhet er ferdighet i å oppildne andre til å dele vårt syn på en sak eller vår måte å tenke om den, og også få de til å tenne på vår følelse for den, slik at de får sympati med oss.” Veltalenhet oppnås ved hjelp av glødende metaforer, av ens brennende interesse for saken og tro på den. Schopenhauer har dessuten en skarp tunge mot alt som smaker av overfladisk tenkning, ensidige bevisførsler og snakkesalighet, dvs. det meste av skolefilosofien.

Schopenhauer oppstiller i tillegg to grunnregler for den som vil bestå det retoriske mesterstykket, nemlig å overbevise noen om noe som står i motsetning til deres overbevisning. Den første regelen er at man ikke bare buser ut med konklusjonen, men fremlegger premissene fra alle sakens sider, ellers vil man bli møtt med motvilje, i stedet for den nødvendige velvilje. Den andre regelen er at man i sin saksframstilling tydelig skiller mellom hva som er fakta i saken og hva som er ens antagelser om saken. Blander man dette sammen kan selv det som er et faktum bli tatt for å være et falsum.

Schopenhauers kanskje viktigste bidrag til retorikkens teori kan oppsummeres som et særegent stykke grunntenkning om hvordan overtalelse er betinget av begrepenes egenart, av at begreper overlapper hverandre og dermed gjør det mulig å bevege tanken fra det ene begrepet til det andre, alt etter hva en selv vil oppnå under månens lånte gjenskinn.

Se: Om overtalelseskunsten og dens mulighetsbetingelse og Tilføyelser om retorikk [1844].