Tilføyelser om retorikk [1844]

Veltalenhet er ferdighet i å oppildne andre til å dele vårt syn på en sak eller vår måte å tenke om den, og også få de til å tenne på vår følelse for den, slik at de får sympati med oss. Alt dette ved at vi leder vår tankestrøm inn i hodene deres ved hjelp av ord som er så kraftfulle at de avleder deres egen tankegang og river dem med. Jo mer deres tankegang i forveien avviker fra vår egen, desto større er mesterstykket. Av dette er det lett å forstå hvorfor ens egen overbevisning og lidenskap gjør en veltalende, og hvorfor veltalenhet i det hele tatt er mer av en naturbegavelse enn et kunststykke. Men her vil også kunsten hjelpe naturen.

For å overbevise en annen om en sannhet som står i motsetning til en villfarelse han holder fast ved, er den første regelen å rette seg etter lett og naturlig: man lar premissene komme først og konklusjonen følge etter. Likevel blir denne regelen sjelden etterfulgt, og man gjør det motsatte, fordi iver, hast og påståelighet driver oss til å skrike konklusjonen ut mot den som henger fast i villfarelsen. Dette gjør ham lett mistenksom og at han nå setter sin vilje imot alle våre argumenter og premisser, vel vitende om hvilken konklusjon de vil lede til. Derfor bør man tvert imot holde konklusjonen helt skjult og bare framføre premissene, tydelig, fullstendig og fra alle sakens sider. Hvis mulig, uttrykker man ikke konklusjonen i det hele tatt; den vil som regel og med nødvendighet vise seg av seg selv i tilhørerens fornuft, og den overbevisningen som så fødes av en selv vil være desto sterkere, dessuten vil den styrke selvfølelsen i stedet for å gjøre en forlegen. I kompliserte saker kan man til og med ha et ønske om å komme fram til en stikk motsatt konklusjon av den man faktisk hadde tenkt seg. Et eksempel på dette er Antonius’ berømte tale i Shakespeares Julius Cæsar.

Mange av de som forsvarer en sak gjør den feiltagelsen at de sier alt som kan tenkes å tale til dens fordel, og optimistisk framfører sannheter, halvsannheter og rene antagelser om hverandre. Men det falske blir snart gjenkjent eller i det minste fornemmet, og når det framføres sammen med det som er sant og avgjørende, mistenkeliggjøres også dette. Altså framfører man dette hver for seg, og vokter seg for å forsvare en sannhet med argumenter som er mangelfulle, og derfor sofistiske, dersom de blir framstilt som tilstrekkelige; for motparten tar anstøt av dette og vinner derved på at selv det sanne man har støttet seg på også synes omstøtt; dvs. han gjør argumenta ad hominem [argumenter vedrørende personen] gjeldende som argumenta ad rem [argumenter som hører til saken]. På den annen side går kineserne kanskje for langt i det følgende ordtaket: ”Den som er veltalende og har en skarp tunge kan alltid snakke i halve setninger, og den som har retten på sin side kan trygt nøye seg med tre tiendedeler av sine påstander.”