Et par bemerkninger til Kants rettslære

Rettslæren er et av Kants siste arbeider, og det er så svakt at jeg, selv om jeg misbilliger det fullstendig, anser en polemikk mot det som overflødig, da det, likesom det ikke var et arbeid av denne store mannen, men en frembringelse av en alminnelig jordboer, må dø naturlig av sin egen svakhet. Altså avstår jeg fra å gå negativt til verks mot Rettslæren og henviser til det positive, altså til grunntrekkene som i korthet ble fremsatt i vår fjerde bok. Her er bare et par generelle bemerkninger til Kants rettslære på sin plass. De feilene som overalt hefter ved Kant og som jeg har kritisert i min betraktning av Kritikk av den rene fornuft, viser seg så til overmål i Rettslæren at man ofte tror man leser en satirisk parodi på den kantianske stil eller i det minste hører på en kantianer. De to hovedfeilene er disse: Han vil (og mange har siden villet) skille skarpt mellom rettslære og etikk, men likevel uten å gjøre det første avhengig av positiv lovgivning, dvs. av vilkårlig tvang, men heller la rettsbegrepet stå rent og a priori for seg. Men dette er ikke mulig; for handling uten sin etiske betydning og uten fysisk relasjon til andre og derved uttalt tvang, gjør slettes ikke et tredje synspunkt mulig. Følgelig, når han sier at: ”En rettsplikt er det som kan drives igjennom ved tvang”, så er dette kan enten å forstå fysisk, og da er all rett positiv og vilkårlig, og alle vilkår som lar seg drive igjennom er også rett, eller så er kan-et å forstå etisk, og vi er igjen på etikkens område. Hos Kant svever følgelig rettsbegrepet mellom himmel og jord, uten å få fast grunn under føttene. Hos meg hører det til etikken. For det andre er hans bestemmelse av rettsbegrepet helt negativt og derved utilstrekkelig: ”Rett er det som etter en allmenn lov tåler sameksistens mellom individuelle friheter.” Frihet (her empirisk, dvs. fysisk, ikke viljens moralske frihet) betyr å ikke være hindret, og er altså bare negasjon. Sameksistensen mellom friheter har igjen den samme betydningen: vi blir altså værende i ren negasjon og får ikke noe positivt begrep, ja, vi får slett ikke rede på hva det egentlig er snakk om hvis vi ikke allerede vet noe om det annetstedsfra. De galeste oppfatninger utvikler seg senere i redegjørelsen, som at det i naturtilstanden, dvs. utenfor staten, aldeles ikke finnes noen eiendomsrett, noe som egentlig vil si at all rett er positiv og at naturretten skulle støtte seg på det positive, mens det motsatte skulle være tilfelle. Og videre: besittelse som begrunnelse for rettmessig ervervelse; den etiske forpliktelsen til å opprette en borgerlig forfatning; strafferettens grunnlag osv. Alt dette akter jeg, som sagt, slett ikke å gjendrive særskilt. Imidlertid har også disse kantske feiltakelsene vist seg å ha en svært uheldig innflytelse, de har igjen skapt forvirring om og tilslørt for lengst erkjente og uttalte sannheter, foranlediget selsomme teorier, mange skriv og krangler. Dette kan selvfølgelig ikke vare, og vi ser allerede hvordan sannhet og sunn fornuft igjen baner vei. J. C. F. Meisters Naturrett vitner om det siste, i motsetning til så mange forskrudde teorier, selv om jeg ikke av den grunn anser den som oppskriften på å oppnå fullkommenhet.